Høsten 2018 ble en av de jeg sent kommer til å glemme. Med enormt mange nye bekjentskaper, og jaktopplevelsene kom jo på samlebånd. Til tross for alt dette, så er det av og til jeg må rømme litt fra hverdagen. Det gjør jeg på rypejakta! Å komme seg til fjells med enkelte av mine beste venner og høre steggen som raper i steinura er noe helt spesielt. For mange år siden beskrev jeg rypejakta som «den sosiale jakta». Med dette mente jeg at det var godt å gjøre noe sammen med andre, hvor ikke alt var like høytidelig som snikjakt i hjortelia for eksempel (Selv om det også er sykt moro!). Man kan prate, slippe å stresse med hva som skjer andre plasser, man kan rett og slett nyte en god dag på jakt.
Problemet med høsten 2018 var at det sluttet jo aldri å regne. Slapp av, jeg er vanntett, og joda rypene hadde nok vært der til tross for litt nedbør. Problemet var bare at det var helt vilt, det pøste ned, og blåste endatil like mye. Så det ble en veldig amputert sesong i rypefjellet. Det skal da også sies, at de dagene jeg fikk var noe helt fantastisk! Vi fant litt fugl, og vi fant litt tåke. Å komme seg opp på fjellet når alt klaffer er noe man ikke kan beskrive med ord, det er noe hver enkelt bare må oppleve på egenhånd. Jeg tok med meg ett par av kara fra jobb etter jeg kom hjem fra hjortejakt hos Joar, og forholdene var ok. Snøen hadde kommet i fjellet, men ikke så mye at det hindret oss. Denne dagen klaffet det meste og med litt fugl i området også, så endte vi opp med en respektabel fangst. Jeg digger å kunne gå med kjeften litt løst, og snakke med jaktkamerater. Så når jeg da kommer meg opp i ura og kan gjøre akkurat dette så er det lite som gir like mye energi. Fjellet viste seg fra sine bedre sider de turene jeg rakk, og nok engang ble jeg påminnet om hvorfor jeg bedriver akkurat denne jakten så mye som jeg gjør.
Å komme seg opp på fjellet når alt klaffer er noe man ikke kan beskrive med ord, det er noe hver enkelt bare må oppleve på egenhånd.
Etter at snøen hadde trukket seg tilbake, så nytta jeg og Sivert muligheten til å prøve oss en siste tur på flekkjakt. I oktober kommer det stort sett alltid litt snø, mens det forsvinner igjen etter kort tid. Så vi gikk på med godt humør og god tro. Denne dagen ble det ikke like mye fangst, men du og du for en utsikt! Vi ble møtt med en tykk grøt i bunnen av fjellområdet, og skepsisen var stor da vi fikk øye på det. Men vi kjørte oppover, og fikk et enormt flott skue da vi kom opp mot toppen. Den tykke grøten holdt seg i fjorden, så det var mer som ett teppe hadde lagt seg. At vi så fugl ble bonusen på denne turen vår, den tåka som kom innover var helt enorm. Slike dager er med på å minne meg på, hvorfor jeg holder på med dette nesten hver eneste dag. Den følelsen man har når man sitter på «toppen av verden» gir meg så sykt masse. Så til tross for en elendig høst på værfronten så ble det faktisk to turer på rypejakt som er av de flotteste jeg har hatt! De sitter godt i hjernebarken, og blir med meg til jeg sitter på gamlehjemmet og skal fortelle skrøner til de unge sykepleierne.
Rypene ble vel brukt, og jeg prøvde meg på en middag servert til Joar. Så disse rypene, og disse jaktdagene henger virkelig høyt. Det er lite som lader batteriene mine like mye som en flott dag i fjellet, med frustrerende bom på 100%ère og fugl som letter på for langt hold.
Skitt jakt!
Hilsen Joakim, Jaktia PROteam
(@Jegerbloggen)